Sykefraværet – er vi mer syke og late enn før, eller?

Sykefraværet er blitt en viktig politisk sak, med mange utspill både i forhold til hvordan fraværet faktisk utvikler seg, hva utviklingen skyldes og hva som eventuelt kan gjøres for å endre utviklingen.

Statistisk sentralbyrå og NAV må bære deler av skylden for at debatten har tatt av, etter at de publiserte overskrifter av typen ”Kraftig vekst i sykefraværet” da statistikken for 3. kvartal 2009 forelå. Karakteristikken skyldes sammenligningen med tall for 3. kvartal 2008, og ”kraftig vekst” er økningen fra 7,0 til 7,7%, dvs. 11%. Sensommeren 2009 var preget av dramatiske advarsler om svineinfluensaepidemi, oppfordringer om å holde seg hjemme ved mistanke om smittefare og influensalignende symptomer osv. I så måte er det kanskje overraskende at andelen avtalte dagsverk som faktisk ble gjennomført ”bare” gikk ned med 0,75%, dvs. fra 93,0 til 92,3%. Effektene av finanskrisen og økt arbeidsledighet i den samme perioden er det ingen som kjenner, men de kan ha påvirket sykefraværet både opp og ned. Når tallene for 4. kvartal kommer, bør vi forvente at det egenmeldte (korttids-)fraværet øker som følge av influensa, influensavaksine, kald vinter osv. 

Sykefraværet i alle 3.-kvartaler på 2000-tallet har variert mellom 8,1% og 6,5%. Det egenmeldte fraværet har ligget på 0,7-0,9% i hele perioden. Noen kan hevde at dette viser at sykefraværet svinger mye over tid (1,6 prosentpoeng av 8,1% er nesten 20%), mens andre vil si at fraværet er bemerkelsesverdig stabilt i forhold til andre endringer som påvirker arbeidslivet. Det finnes ikke sammenlignbar, nasjonal statistikk for en lenger tidsperiode, men det ble i 2003-04 vist til at de tall som fantes, indikerte en nokså stabil situasjon helt fra 1970-tallet.

Det er nylig nedsatt en ekspertgruppe som skal ”vurdere mulige administrative tiltak som kan hjelpe til med å snu den urovekkjande utviklinga i sjukefråværet.” Det er å håpe at ekspertgruppen, som skal levere innstilling 1. februar, bruker anledningen til å se sykefraværet og utviklingen i fraværet i et bredere perspektiv enn mange av de som har deltatt i de siste ukenes debatt. 

Sykefraværet i Norge må ses i sammenheng med andre kjennetegn ved Norge:

• Norge er en velferdsstat og ett av verdens rikeste land. Vi tar vare på de som trenger det, ikke bare gravide, småbarnsforeldre, pensjonister og bønder og andre som mottar næringsstøtte, men også syke arbeidstakere og uføre. Det kan hende vi har for høye ytelser, for lempelige ordninger og for lemfeldig praktisering. Da bør en i tilfelle se ulike ordninger opp mot hverandre og unngå å bare fokusere på ”for høye ytelser” til syke arbeidstakere.
• Norge er sammen med Sverige nokså unikt, ved at en svært høy andel av eldre arbeidstakere, og særlig kvinner, er yrkesaktive, se tabell. Den høye yrkesfrekvensen for kvinner er spesiell og avgjørende for at for eksempel helse- og omsorgstjenestene fungerer slik de gjør. Gitt den høye yrkesaktiviteten i den eldre kvinnebefolkningen, er sykefraværet da uakseptabelt høyt i helse- og omsorgssektoren? De som antyder at denne aldersgruppen av omsorgsarbeidere plutselig, siden 3. kvartal 2008, har fått lavere arbeidsmoral og bidrar til økningen i sykefraværet, bør kanskje tenke seg om og forske mer.

Andel av befolkningen i aldersgruppen 55-64 år i ulike land/regioner som var sysselsatte i 2008.

(Kilde: Nasjonalbudsjettet 2010) 

Tiltak som bidrar til å opprettholde en vesentlig arbeidsmarkedstilknytning for en så stor del av befolkningen som mulig, bør kontinuerlig vurderes.

• Myndighetene kan stimulere arbeidsgivere til å sørge for et godt arbeidsmiljø, til å la eldre stå lenger i arbeid osv., og premiere dem som lykkes. Da er IA-avtaler trolig bra, og Liv Signe Navarsetes forslag om å øke arbeidsgiveravgiften dersom sykefraværet ikke går ned trolig elendig. Yrkesaktiviteten for eldre har utviklet seg positivt de siste årene, se tabell. Denne utviklingen henger trolig sammen med både konjunktursituasjonen, befolkningseffekter og for eksempel IA-avtaler. Denne ”nyheten” fortjener kanskje samme oppslag og debatt som at sykefraværet øker i løpet av et år? Eventuelle endringer i sykefraværet må ses i sammenheng med at 6% flere kvinner i aldersgruppen 60-64 år nå er yrkesaktive enn for bare 3 år siden.

Andelen av befolkningen i arbeidsstyrken i ulike aldersgrupper

(Kilde: Statistisk sentralbyrå)

• Myndighetene kan bidra til et arbeidsmarked for de som dropper ut av videregående skoler, sørge for at samfunnsansvaret til hjørnesteinsbedriften videreføres når hjørnesteinsbedriften legges ned osv. Vi trenger noen til å måke snø av fortau, klippe plener og rydde i parker, vaske osv. Dette er jobber som til dels er deltids i sin natur, som kan tilrettelegges for de som ikke er i stand til å levere 100% hele tiden, og som ikke krever en akademisk utdannelse eller sertifikater. Tar offentlig sektor ansvaret som utdanningsinstitusjon, arbeidsgiver og velferdsleverandør?

• Myndighetene bør gi incentiver som virker, både til arbeidsgivere og arbeidstakere. En bør unngå å feilaktig legge skylden på de virkelige sliterne, å stigmatisere bærerne av velferdsstaten de siste 40 årene og å gjennomføre korttenkte tiltak som med sikkerhet ikke virker, bare for å vise handlekraft.

Det er behov for å utvikle forbedre indikatorer for sykefraværet, før en kan konkludere om fraværshyppigheter øker eller er ”for høye”. Indikatorene bør for eksempel ta hensyn til endringer i sektorsammensetning, alderssammensetning og ulike gruppers yrkesaktivitet i arbeidsmarkedet. Eventuelle endringer i sykefraværet over en kort tidsperiode, som er grunnlaget for den pågående debatten, har uansett lite med endringer i arbeidsmoral å gjøre.

Det er ganske enkelt å finne tiltak som vil redusere det offentliges utgifter til sykelønn. Om tiltakene har den ønskede effekten på antall utførte dagsverk i arbeidsmarkedet, er en annen sak.

Kronikken som ble trykket i Stavanger Aftenblads papirutgave er skrevet av Eirik Wærness og Einar Bowitz.